Historien til Snøhvit

Du streifet rundt, hjemløs og redd, med dine to små kattunger og gruet deg til vinteren. Temperaturen om natten var nede i bare 2°C, og du visste at tiden begynte å renne ut. En gang hadde du et hjem, kanskje ikke så lenge siden, for du var tam og tillitsfull. Kattungene dine derimot, hadde du født ute, og de var derfor livredde for mennesker. Eier ble etterlyst, og naboer ble spurt, men ingen meldte seg. Det ble derfor bestemt at vi skulle få dere inn i trygghet.

Ved første forsøk fikk vi enkelt tak i deg fordi du var så tam og snill, men kattungene var for redde og unnslapp. Vi måtte utsette redningsforsøket; vi kunne ikke la ungene dine bli igjen alene uten moren sin. Da vi kom tilbake dagen etter, hadde du søkt tilflukt under en veranda med begge barna dine, helt innerst mot grunnmuren, i et hjørne. Du lå foran dem og beskyttet dem med alt du hadde. Kontrasten fra dagen før var slående – noe hadde åpenbart skjedd.

Du var utslitt etter en natt med å beskytte ungene dine og duppet av mens vi prøvde å finne ut hvordan vi skulle få dere ut. Vi sperret av området under verandaen, og mannen i huset og Kristin krøp inn for å få tak i dere. Å få deg inn i transportburet gikk ikke som planlagt, og du klarte å presse deg gjennom sperringene. Heldigvis følte kattungene seg trygge innerst under grunnmuren, og Kristin fikk tak i begge to og fikk dem i buret. Det ble en kamp; hun ble både klort og bitt, men hun ville ikke slippe. Hun visste at om hun gjorde det, ville det bli svært vanskelig å få tak i dem igjen.

Med kattungene sikret, måtte vi prøve å finne deg, men du hadde forsvunnet. Vi visste at du ville komme tilbake til ungene dine, så vi satte opp to feller – én automatisk og én manuell. Vi plasserte transportburet med kattungene og litt mat inne i den manuelle fellen. Det tok ikke lang tid før vi så bevegelse. Til vår forskrekkelse var det ikke deg, men en rev! Den skvatt unna, og vi ventet noen minutter til.

«Reven angriper katten!» ropte mannen i huset plutselig. Alle slapp det de hadde i hendene og løp mot parkeringsplassen, der du og reven var. Heldigvis hadde du kommet deg under en bil, men reven sirklet rundt og prøvde å få tak i deg. Da vi kom løpende, forsvant den raskt inn i et kratt bare noen meter unna, hvor den ble sittende og følge med. Vi prøvde å jage den bort, men den var tålmodig og ventet på en ny mulighet. Hver gang vi nesten fikk deg ut, dukket den opp igjen. Vi forsto at vi trengte en ny strategi, og at det hastet mer enn noen gang å få tak i deg.

Vi hentet et par poser med kattemat og la dem i skogen der reven satt. Den forsynte seg heldigvis, og etter å ha fått litt mat, forsvant den endelig. Du var så oppjaget og på vakt at du ikke lenger lot noen komme i nærheten av deg. Vi trakk oss derfor tilbake og gikk tilbake til den manuelle fellen. Denne gangen satte vi på opptak av kattunge-lyder for å lokke deg frem, men vi visste at etter alt oppstyret kunne det hende at du ikke kom.

Etter et par timer bestemte vi oss for å ta bort den manuelle fellen og ta kattungene inn. Det begynte å bli kaldt, og vi ønsket ikke å risikere noe. Vi satte opp en ekstra automatisk felle med kamera, og kjørte litt unna i håp om at du ville komme frem når det ble stille. Vi rakk knapt å begynne å kjøre før vi fikk varsel om bevegelse på kameraet. Hjertet banket – var det deg, eller reven? Lettelsen traff oss som et lyn – det var deg! Gleden var ubeskrivelig da vi endelig fikk tak i deg og kunne ta deg med inn i varmen til kattungene dine. Gjensynsgleden var stor, og du var endelig trygg igjen.